a123

Ordene som forandret

Tre ord ble vendepunktet til tidligere hjemløse Siv. Hennes historie satte dype spor hos frivillig-arbeider Kristin.

Kristin Berling jobber som frivillig ved «Fyrlyset», kontaktsenter for rusavhengige i Oslo. Hun sendte oss en e-post som handlet om hennes møte med tidligere bruker ved Fyrlyset Siv. Kristin skriver:

Stille stund på trappa utenfor Urtegata. Søndag. Gjestene har gått for lenge siden. Det ble en god dag. Mat nok til at mange fikk med en ekstra porsjon hjem, dessert og godteri. Andakten var nær, og det rant noen tårer. Søndagsmiddagene har begynt igjen, og klemmene satt løst i dag. Frivillige som gjester uttrykte glede over at sommeren endelig var over, og at alt ”kunne bli som før igjen”.

Ordene som forandret
Illustrasjonsbilde: På Fyrlyset får rusmisbrukere mat. Det var over denne disken "Sara" fikk den omsorgen hun trengte der og da. Foto: Frelsesarmeen / Camilla Orten

 

Etter en sånn start på dagen, er det godt å sitte stille og ta gata inn. Roen har lagt seg. Sola skinner og jeg lukker øynene.

 

«Er det åpent nå», spør en kvinne. Fin sykkel, tenker jeg der jeg myser mot henne. Hun har jeg aldri sett før, tenker jeg, ingen av våre. Som frivillig kjenner jeg ikke alle som jobber på dagtid, så jeg blir litt usikker på om hun jobber i Armeen.

 

«Det er stengt for i dag, jeg sitter bare og venter på noen. Jeg er bare frivillig her.»

«Men du er vel med på møtene, og møter de som jobber her til daglig?»

«Jo han som leder arbeidet med oss, så. Men ikke meg.»

 

Det blir stille. Hun ser på meg. Jeg ser på sykkelen.

 

«Jeg ville egentlig bare takke. Kanskje du kan gi det videre?»

 

Jeg blir stille. Du vet, luften står stille.

 

Vi blir avbrutt av en plutselig krangling mellom to sultne sjeler, på andre siden av gata.

 

«Jeg var en av de,» sier hun og nikker skrått over gata. Hør:

«For femten år siden var jeg hjemløs, hunden min og jeg sov der vi fikk lov, en sofa, et gulv. Jeg kom hit for frokost. En dag spurte jeg en av damene bak skranken om å få en ekstra matpakke til hunden min.

Hun så meg inn i øynene med et godt blikk og svarte: selvfølgelig vennen min!

Hun sa det fra hjertet.

Hun overrasket meg med sin ekte, hjertelige utstråling, og brydd lurte jeg på om den var ment til meg. Men hun så rett på meg!

 

Den gangen var jeg innadvendt, svartkledd, møkkete og tynn. Fremmede behandlet meg dårlig og jeg så skummel ut. Men denne damen SÅ på meg med et blikk som traff meg i hjertet!

 

Jeg ønsket ikke å vise tårene som kom, til henne eller noen, men ville gjerne være høflig til henne som viste meg respekt. Jeg hadde ingenting å gi tilbake, ikke noen pene ord engang.

 

Jeg tror jeg forsøkte å smile og takke pent. Og gikk.

I noen timer tenkte jeg på at hun hadde kalt meg vennen sin. Og gråt. Gjennom henne ble jeg minnet på at også jeg hadde retten til en egen verdi. Som alle andre. Som et ekte menneske.

 

Det var sterkt.

 

Det ble vendepunktet i den mørkeste perioden i livet mitt.

 

Idag femten år etter, forsørger jeg mine barn, har lån, egen leilighet og en ansvarshavende stilling i kommunen.

Jeg kaller noen «vennen min» hver dag. Fra hjertet. Og tar meg tid til å SE personen samtidig. Og jeg vet hvilken enorm forskjell det kan gjøre i et liv.»

 

Kristin deler også en annen historie Siv fortalte henne:

«En morgen jeg kom for frokost den gangen, ble jeg overtalt til dusj, rene klær og hårklipp på bakrommet. Jeg ble forvandlet fra pønker til en nesten vanlig borger på et blunk! Jeg ble så sjokkert! Damene kommenterte at jeg så søt ut!

Jeg takket og gikk, jeg husker det svært godt. Jeg smugtittet overrasket på meg selv i alle vinduene. Jeg gjenoppdaget da mitt eget potensiale som jeg hadde trodd tapt for alltid. Jeg forsto at jeg igjen kunne velge å være hvem jeg ville! Uvurderlig!

 

(Vil bare legge til at i mange år etter spurte frisørene om de skulle rette opp den forrige frisørens skjeve klipp og at jeg ba dem beholde ujevnheten - for ikke å glemme velsignelsen jeg fikk)

 

Jeg får nok ikke takket akkurat den frelsessoldaten med det moderlige blikket, selv om jeg ønsker det. Det hadde vært fint hvis hun hadde visst hvor mye det betydde for meg at hun kalte meg for «vennen min». Og at hun valgte å dele sin hjertelige medfølelse med meg der og da.

 

Istedet kan jeg kan bruke av hennes eksempel og av eget hjerte dele videre og takke dere alle.

 

Måten det gis støtte og hjelp på i Frelsesarmeen gir næring til menneskers egenfølelse.

 

Den viser tillit til menneskets iboende og grunnleggende ønske om både å være og å gjøre noe bra i livet. Dere gir -til dem som ingenting har- det viktigste en kan ha i et liv: ens egen selvrespekt. Og uten den er vi ingen.»

 

Siv sykler videre, for å rekke biblioteket. Tårene mine renner enda når jeg tenker på dette vakre møtet. En dag bare stemmer alt, og den lille klappen på kinnet smelter isen. Fortsett å tro på at godhet hjelper. Fortsett å tro på at godhet forandrer verden. Det er så ufattelig lite som skal til! La disse ordene stryke deg på kinnet, og vit at ditt arbeid gjør en forskjell

 

Neste år er Frelsesarmeen i Norge 125 år. I den forbindelse ser vi tilbake på det som har vært. Om vi ikke klarer å strekke oss helt til 1888, så inviterer vi nå det norske folk til å dele sine Frelsesarmé-minner med oss. Dersom du har et minne fra armeen vil vi gjerne høre om det. Skriv noen linjer og legg ved bilde hvis du har. Send det til: post@frelsesarmeen.no