a123

Gatelangs med hjertevarme

Gatelangs med hjertevarme
Kaptein Bjørn Løvdahl er kapellan i Frelsesarmeens rusomsorg, og har både gater og institusjoner som arbeidsplass. Foto: Silje Eide

Gatene i hovedstaden er kontoret til kapellan Bjørn Løvdahl. Han vet aldri hva som venter.

Den er ubestemmelig, men ikke til å ta feil av, duften av vår. Selv midt i hovedstadens eksosfylte gater lukter det litt grønne enger. Sola er varm, vinden er kald. Fuglene kvitrer på løftet om varmere tider. Noen vender ansiktene mot sola, uten å slippe taket i jakkekragen. Trikkene skramler forbi. Dette myldret er arbeidsplassen til kaptein Bjørn Løvdahl, kapellan i Frelsesarmeens rusomsorg. Han har et annet kontor også, men der er han ikke så ofte. Det er her på gata og på sju av frelsesarmeens rusinstitusjoner han har de viktigste møtene.

– Jobben min er å drikke kaffe og snakke med folk, spøker han.

Kapellanen beskriver seg selv som en slags institusjonsprest. Han vil ikke framheve seg selv, men han vet hvor viktig en kaffekopp kan være. Hvor mye et håndtrykk kan varme. Hvor mye det betyr å bli sett når man til vanlig sitter på gata og er helt usynlige for de fleste som går forbi. Bjørn vet at samtalen som i det ene øyeblikket dreier seg om fotballaget Liverpools dårlige sesong, kan føre til at noen tar kontakt og snakker om de virkelig vanskelige tingene.

– Jobben min handler mye om å bygge opp en tillit hos den enkelte. Mange av dem jeg møter er vant til stadig nye personer i behandlingsapparatet. Det å få kontakt med en person de ser ofte over lang tid, opplever mange som viktig, sier Bjørn.

Nå har han et nært forhold til mange av gatas folk. Han har også andakter på institusjonene. Da er det mange som slår av en prat. Selv om han er vant til å høre sterke historier, blir han aldri immun. Han vet at noen må bære en tyngre ryggsekk fra de er små enn andre må i løpet av et helt liv. Han har hørt ufattelig vonde opplevelser, om vold og overgrep.

– Det gjør inntrykk. Jeg bærer jo disse menneskene med meg i hjertet, så det vonde de har opplevd går inn på meg – i perioder. Da klarer jeg kanskje ikke mer enn et par samtaler den dagen. Jeg må fordøye det jeg har hørt. Samtidig så blir jeg ofte velsignet tilbake. Jeg får mye ut av både samtaler og grubling over bibeltekster som jeg kanskje ikke har tenkt over før.

Han vet at rusavhengige er like forskjellige som alle andre, med hver sin bakgrunn. Og selv om han har mange år på skolebenken bak seg, kan han treffe mange i rusmiljøet som har langt høyere utdannelse enn han selv. Andre har ikke fullført grunnskolen.

– Jeg har lær mye ved å treffe ulike mennesker, sier han.

 

Leker ikke psykolog

Han knepper jakken og er klar til å begynne arbeidsdagen. Klokka er tre om ettermiddagen.

– Jeg jobber seint i dag, forklarer Bjørn som nå skal innom to institusjoner og i tillegg gå gatelangs for å se om noen trenger en prat eller hjelp med noe.

Bjørn er klar på at han ikke leker psykolog. Om han merker at noen trenger profesjonell hjelp og ikke allerede får det, henviser han videre til psykologen i Frelsesarmeens rusomsorg eller andre fagpersoner.

Han begynner på turen opp Bogstadveien, en av Oslos fineste handlegater. Ikke langt unna de fine utstillingsvinduene ligger Fagerborg, en lavterskelinstitusjon for rusavhengige. Her er folk i aktiv rus. Noen dager ønsker folk å snakke, andre dager ikke. I dag er det nesten ingen i stua. Bjørn setter seg ned og spiser maten han har med, og snakker om dagligdagse ting med en ung mann som kommer innom. På vei ut igjen, blir han stoppet av en som har behov for å snakke alene med Bjørn. Kapellanen tar seg tid.

Så går han videre mot sentrum, gjennom slottsparken, langs Carl Johan og østover. Byen endrer karakter. Eksklusive butikker er byttet ut med grønnsaksboder, og små butikker. I vinduene er det ikke luksusvesker, men fargerike ruller med stoff i metervare, vannpiper og en stor plakat i et butikkvindu forsikrer at «Vi har rullepapir». Midt mellom disse butikkene, ser vi arméskjoldet. Bjørn er framme ved Den Åpne dør, eller «Døra» som den kalles.

 

Gatelangs med hjertevarme
Kapellan Bjørn Løvdahl besøker Jobben, Frelsesarmeens arbeidstreningstilbud, jevnlig. Han holder andakt og slår av en prat med de som jobber der.. Foto: Silje Eide

 

Bønn og bingo

Det ærverdige gamle huset med sjarmerende skjeve, knirkende trapper, er en institusjon for rusavhengige. Det er 12 plasser her og mange ser på Døra som hjemmet sitt, selv om oppholdet her er tidsbegrenset.

I dag er det klart for bingo. Det lukter godt fra kjøkkenet, og snart er sofagruppa fylt opp av beboere som skal prøve lykken,

– Er det vannrett først? spør «Mette» som deltar på bingoen for første gang.

– Først vannrett, så er det kryss, og så skal vi ha hele brettet, opplyser Peter og forsikrer på tjukk Mosjøen-dialekt: Æ ska hjælp dæ.

Først holder Bjørn en kort andakt. Bibelteksten er fra Salme 23.

«Herren er min hyrde, jeg mangler ingenting. Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe ondt».

– David var en konge som fulgte Gud, men han gikk også på trynet. Han fikk sendt en mann i døden fordi han ønsket å gifte seg med kona hans. David ble forfulgt og hadde både gode og vanskelige dager. «Jeg mangler ikke noe», handler ikke om gull og glitter og penger, men om at vi skal ha Guds fred og ro i sjela. Det er det viktigste – og de ordene jeg leste fra Bibelen i dag, var de første bibelversene som betydde noe for meg da jeg ble frelst for over 20 år og 30 kilo siden, sier Bjørn. Han får raskt en kommentar fra Peter.

– Da må du holde deg langt unna kaka i dag.

Bjørn smiler og avslutter med å folde hendene.

«Herre, du ser år som har vært og du er med oss akkurat i dag. Du ser oss når vi jubler av glede og når vi roper ut i fortvilelse – og du ser oss på de helt vanlige dagene. Vi legger dagene våre i dine hender. Amen».

– Og så ba jeg ikke om at jeg skulle vinne Bingoen i dag heller, forsikrer han og ser i retning av Peter som pleier å beskylde ham for å alliere seg med Vår Herre.

– Er vi klare for å begynne? Spør Isabell som sitter klar med bingokulene.

– Ja, kommer det fra et par i sofaen. På bordet ligger premiene klare; En stor sjokoladeplate, en røykpakke og ….

– Dagens første tall er Nils 32.

– Jepp!

Den ene kula etter den andre ruller fram fra stativet. Spenningen drar seg til.

– Nå mangler jeg bare åttåtredve, sier «Mette».

–Det er spennende for meg også, selv om jeg hverken røyker eller spiser sjokolade, kommer det fra Peter.

– Birger 16.

– Bingo! roper Jan. Jammen hanker han ikke inn andrepremien også, men den siste premien går til noen andre. Peter må innse at det ikke ble gevinst i dag.

– Det var spennende i hvert fall. Og så får vi jo kake. Den er kjempegod, men nå skal vi jo snart gå på stranda, så vi må tenke på «linjan».

Peter smiler lener seg tilbake. Han har tid til å forteller litt om hverdagen og livet sitt.

Han tar ofte en prat med Bjørn etter Bingoen.

– Han er en grei kar. Og så er han fra Mosjøen. Bare det sier jo en hel del.

Peter erfarte at livet ble vanskelig i godt voksen alder. For fire år siden brant det i leiligheten han leide. Det var brann nummer to i livet hans, og politiet mistenkte ham for å ha noe med det å gjøre. Han mister alle eiendelene sine, og han hadde ikke noe sted å bo.

– Politiet tok til og med skorta mi med seg. Jeg husker ennå at jeg stod på gata, søkkvåt på grunn av sprinkelanlegget. Uten lommebok, uten husnøkler, uten telefon – og uten skjorte.

Rett før han skal reise til faren som bor i utlandet, får han beskjed om at faren blitt drept. Skutt i ektesenga.

– Da gikk jeg litt i kjelleren, medgir han.

– Jeg har vel forstått i ettertid at det er det man kaller en depresjon. Jeg trodde jeg bare var i litt dårlig humør, sier han.

Peter blir apatisk og klarer ikke å jobbe. Han bor en stund på hospice, før han flytter ut i marka på hytta si – uten vann og varme. Det går et halvt år før han blir syk. Han må flytte på hospice igjen. Det blir utfordrende dager.

– Men nå er jeg her og det er fint og trygt, sier han og retter blikket mot Frank og Bjørn som spiller biljard ved siden av.

Frank klinker ned den ene kula etter den andre, og Bjørn konstaterer med glimt i øyet:

– Det er ingen som må spille om penger med han der, altså.

Peter forteller at det bare er én som har slått Frank i biljard hittil. Bjørn kommer med flere forslag om hvem det kan være, og spør til slutt:

– Er det deg, Peter?

– Ja, så sannelig. Er det ikke slik, Frank?

Det høres mumling fra den andre siden av biljardbordet.

– Da var jeg litt ute av form, men de siste gangene slo jeg deg tre null.

– Det kan jeg ikke huske. Har du kvittering? gliser Peter som har mistet mye i sitt liv, men ikke humøret.

– I ADHD-utredninga mi står det: «Han har et høyt stemningsleie». Det synes jeg er en fin egenskap, sier Peter og reiser seg fra sofaen.

–Vi snakkes neste gang, Bjørn, roper han etter kapellanen.

– Og da må du legge inn en bønn for meg på forhånd. Ja du veit - om bingoen.

Han får et smil til svar.

 

Ærlig tro

Bjørn er ute på gata igjen.

– Det som er spesielt med å jobbe i rusomsorgen er at selv om jeg har en plan for hver dag, vet jeg aldri hva som venter.

Bjørn har ingen skjult agenda, han er tydelig på hva han tror på, men han slår ingen i hodet med Bibelen.

– De vet hvor de har meg. Jeg forkynner tydelig den oppstandne Kristus, men de vet jeg respekterer dem som ikke tror eller tror annerledes.

– Er det mye tro på gata?

– Å, ja, og fordi det er så synlig at de har en rusavhengighet har de fleste et mer ærlig utrykk i troa si enn mange andre. Alle har sitt image, også rusavhengige, men de har ikke noen fin fasade å ta vare på. Derfor er de så ærlige. Etter en andakt våger de å si: «dette forstår jeg ingenting av», og det tvinger meg til å tenke gjennom andaktene jeg har, sier Bjørn.

Han forbereder seg like mye til fem minutters andakt som en tale på en gudstjeneste.

Bjørn har også måtte svare for både sårende ord og handlinger fra kristne.

– Noen har forkynt at man må være rusfri for å være frelst. Det er ikke bra. Jeg tror på helbredelse og at man kan bli satt fri, men det finnes ingen garantier, sier Bjørn.

Han har møtt mange som klarer å leve med paradokset at de tror på en kjærlig Gud som setter folk fri selv om de ennå er bundet av avhengighet. Han vet også om folk som har blitt rusfrie og sprukket etter mange år.

– Hvis de tror at å være rusfri er en forutsetning for å tro, og så sprekker, da blir skammen enda større.

Bjørn bruker sin egen erfaring i samtaler med folk han møter.

– Jeg kan si at jeg forstår veldig godt de som er såret av vonde kommentarer, for det har jeg også opplevd. De var så vanskelige å takle at jeg i en periode tok avstand fra kristendommen, sier han.

Da han vokste opp ble faren alvorlig syk av MS. Noen i den lille menigheten de tilhørte mente at sykdommen var Guds straffedom.

– Selv om ikke alle har rusproblem, har vi alle utfordringer i livet, og vi kan møtes i felles erfaringer.

Bjørn har gått gatelangs en god stund. Det er like stille. Han går innom Maritastiftelsens kafé, og snakker med betjeningen der som han har et godt samarbeid med.

I begynnelsen syntes han det var utfordrende å skulle snakke med så mange av gatas folk.

– I dag tenker jeg at om bare én vil høre på det jeg har å si, så blir jeg glad. Det å tenne et håp hos noen er det som gleder meg mest. Det å være en brikke i det at folk kan reise seg opp igjen er helt utrolig.

Det aller vanskeligste han gjør i jobben er å forrette i begravelser.

– Jeg blir jo så godt kjent med folk. Samtidig som det er en ære å bli spurt om å få lov til å være med på den siste delen av livet til noen, så er det fryktelig tungt.

Det er mange hendelser som har gjort inntrykk, som å sitte ved sykesenga ved en som skal dø og bare få være der og holde i hånda uten å være nødt til å bruke ord.

Bjørn går mot Oslo S. På en benk sitter en eldre mann. Bjørn går bort og prater. Han kjenner ham og vet han sliter.

Før kapellanen tar toget hjem, kommer hjertesukket:

– Det kommer en del nye folk i miljøet om sommeren, og det ønsker jo ingen. Bortsett fra dem som skor seg på dette. Jeg håper det at noen er synlig tilstede for å hjelpe, kan få folk bort fra miljøet. I Oslo kan man bli ganske usynlig, sier Bjørn.

Senest i dag hørte han i media om ei 16 år gammel jente som var etterlyst, hun hadde forsvunnet fra hjemmet sitt, og var trolig i Oslo.

– Det er lett å forsvinne i mengden, dessverre.

 

Gatelangs med hjertevarme
– Jobben gir meg mye, for jeg jeg ser hvordan Gud virker i én-til-én-møtene jeg har med folk, sier kaptein Bjørn Løvdahl. Anette er fortvilet over at hun ikke finner søsteren sin. Bjørn lover å lete etter henne. Foto: Silje Eide

 

Jobben

To dager senere har Bjørn både en rekke samtaler og en minnestund bak seg siden sist.

Nå skal han holde andakt på Jobben, et arbeidstiltak for rusavhengige. Med hjelp av designere trylles gamle møbler om til de fineste gjenstander. Inne på verkstedet er mange i sving med alt fra å pusse gamle messingfat eller lage lamper til å strikke.

– Bjørn er en veldig hyggelig fyr, jeg pleier å ta en prat med ham, ja, det gjør vi jo stort sett alle sammen. Han kan man åpne seg for, sier en.

Ved et bord sitter Kjersti og strikker mens hun snakker med Bjørn.

– Du stiller betimelige spørsmål, også om ting som har med tro og liv og gjøre. Du får meg til å tenke gjennom ting, sier Bjørn.

– Du legger jo opp til det, da, og det er fint. Jeg ser jo at de ter stadig flere som stiller opp på de andaktene dine, også. Men du, det er en ting jeg lurer på, dette med syndefallet. Den er ikke helt grei å skjønne seg på, asså.

Samtalen går, om alvor og skjemt. Om dem som bare blir tjukkere av å faste fordi de spiser så mye etterpå, men også om lidelse og smerte. For hvor mye vondt kan egentlig et menneske tåle og hvor kommer det onde kommer fra? Det virker ikke som hun er opptatt av å få fasitsvar, men liker å lufte tankene.

– Jeg har lest fram og tilbake i Bibelen. Jeg har ikke starta fra skratch, altså, men Jobs bok, den fant jeg veldig interessant, sier hun.

Kjersti forteller at hun var gift med en som ble rammet av alvorlig sykdom.

– «Du må lese Jobs bok», sa jeg til ham. Job ble hardt prøvd, han mistet alt, men han skyldte aldri på Gud, han holdt fast ved gudstroen hele tiden. Det er en veldig lettfattelig historie.

– Herren velsignet Job til slutt, men dette med lidelse er vanskelig, sier Bjørn.

– Men hvem sier vi skal være friske hele tiden? Det er jo ikke slik livet er. Jeg takker Gud for maten, og for livet – selv om jeg til tider synes det kan bli i meste laget med prøvelser, medgir hun.

Kjersti og Bjørn går ned trappa til den ventende lunsjen. Praten går rundt bordene, og de aller fleste blir sittende igjen for å lytte til andakten.

Bjørn leser fra Matteus om å ikke samle seg skatter på jorda, men i himmelen.

– Det er ikke noe feil ved å ha mye penger eller eiendom, begynner Bjørn og blir avbrutt av Anette.

– Jeg veit hva du vil fram til. Det er hjertet det kommer an på.

– Ja, ikke sant.

Etter andakten setter Bjørn setter seg ned ved ett av bordene. Støynivået er ganske, høyt, men Bjørn er uanfektet.

Anette tar plass ved siden av Bjørn igjen. Smilet er borte. Tårene renner og renner. Hun er så bekymret for søsteren sin som hun ikke har sett på en stund. Søsteren er også i det ubarmhjertige rusmiljøet.

– Jeg har etterlyst henne, både der hun bor og hos politiet. Ingen vet hvor hun er. Det er jo lillesøstra mi, sier hun med sprukken stemme.

– Hun er to år yngre enn meg. Jeg er så bekymra, jeg får nesten ikke sove. Kan du se om du finner henne, Bjørn?

Kapellanen nikker og noterer navn og signalement. Annette sier hun skal ta med et bilde av henne. Bjørn sitter tett inn til henne og lytter.

Mange ganger har han funnet folk som er savnet, enten ved å kontakte Frelsesarmeen i nabobyene, eller ved å oppsøke steder de kan være. Det er mange grunner til at folk blir borte. Det trenger ikke være det man frykter mest, at de er døde. Noen ganger er det slik, andre ganger har vedkommende reist til et annet sted, eller isolerer seg for en periode.

Bjørn lover å gjøre alt han kan for å finne lillesøsteren. Annette tørker tårene og trekker pusten – dypt.

– Ta vare på deg selv, sier Bjørn, og klapper henne på skulderen.

På vei ut av porten blir han innhentet av en ung mann. Han forteller om en venn som er hentet til soning. Han spør om Bjørn ikke kan besøke ham.

Bjørn noterer og lover. Tar seg god tid til en prat.

Så går Bjørn går ut porten. Arbeidsdagen har bare så vidt begynt. Han skal innom det som egentlig er kontoret før turen bærer videre til Gatehospitalet. Til nye historier, nye skjebner. De han allerede har møtt i dag bærer han med seg – i hjertet.

Noen dager etter intervjuet kommer Anettes søster til rette.

randi.bjelland@frelsesarmeen.no

Bildetekst: – Jobben gir meg mye, for jeg jeg ser hvordan Gud virker i én-til-én- møtene jeg har med folk, sier Kaptein Bjørn Løvdahl, kapellan i Frelsesarmeens rusomsorg.