Intens eksistens
For Gabriel Moro handler ikke tro bare om søndager og kirkegang. Det handler mer om å ha kniven på strupen.
Gabriel Moros debutroman handler om de store spørsmålene. Liv og død, tro og tvil.
Jeg trodde folk skulle bli mer provosert, sier Gabriel Michael Vosgraff Moro. Han har debutert med en roman som trekker paralleller mellom Jesus, mennesker og slakteklare griser. Men det kan også være de store spørsmålene som får folk til å tenke, for i boken tar han opp selve meningen med livet. Hensikten og sammenhengen. Ikke fabulerende og hverdagslig med en kopp te og et pledd, som så mange av hans etablerte kolleger, men med kniven på strupen, bokstavlig talt, jagende og manisk.
Boken heter Autobahn og teller bare 123 sider. Mens den navnløse hovedpersonen ser på svinekjøttet i kjøttdisken i butikken, minnes han da han var åtte år gammel og så en lastebil full av griser på vei til slakteriet. Grisene som skal slaktes, minner om ham selv – en tilsyne-latende håpløs eksistens, uten mål, på vei inn i undergangen. Der starter hans eksistensielle søken.
Søken
Om og om igjen hjemsøkes han av opplevelsen med grisene. Han klarer ikke å akseptere at det vi ser, er alt som finnes, eller at døden er siste stopp. Han føler det er noe han må forstå, noe han må nærme seg fra ulike synsvinkler, og går gjennom minnene gang på gang for å finne sammenhengen.
– Slik er det med troen også. Vi må innstendig og med stort alvor forsøke å nærme oss det punktet der det faller på plass, sier Moro.
Men lett er det ikke. Særlig ikke i et samfunn der tro er marginalisert og inntrykkene kommer fra reklame og media. Hovedpersonen er «kommet på en feil klode,» som Sigbjørn Obstfelder skrev. Han føler seg fremmed. Det virker som om vanskeligheten er at han lever i denne verden, men har kjent Gud.
Gabriel Moro går tett på troen i sin debutroman. Moro tror at alle har en lengsel og at den nødvendigvis vil finne et mål. Om ikke Gud, så noe annet. I vårt samfunn har det ofte blitt ny bil, ny tv, ny jobb, ny partner, et evig jag etter å stilne suget.
– Det er blodig alvor. Hans lengsel bunner i en sorg over en del av verden som han ikke klarer å forholde seg til. Alt det absurde rundt ham er så sterkt. Alt det materielle han er pakket inn i, blir på et punkt så intenst ladet med forakt at det er nødt til å ryke, sier han.
Religiøs livserfaring
– Utfallet av hovedpersonens religiøse lengsel er ikke gitt. Men det er spørsmål og problemer han ikke slipper unna. Det er ikke enkelt, og det å skulle tro er heller ikke enkelt, hevder Moro.
– Må vi kjempe med troen?
– Hovedpersonen må det, og jeg må det. Jeg tror på ingen måte alle gjør det, det er jo mennesker som har en opplevelse av troen som gjør at de føler seg trygge. Men jeg tror det er mer spennende om man gjør det, nettopp fordi det er så mye som er vanskelig å akseptere. Problemer som ikke kan bevises en gang for alle, men som må prøves igjen og igjen. Det er en stadig prosess der du må stille spørsmålstegn ved gamle sannheter.
– Hvorfor ville du skrive en så intens roman?
– Jeg ønsket å jobbe med store, vanskelige og fundamentalt menneskelige spørsmål. Jeg har alltid hatt et ønske om å nærme meg verden fra en religiøs synsvinkel.
Det henger sammen med en katolsk oppvekst, men han oppfatter ikke seg selv som en «god katolikk».
– Jeg har et intenst forhold til det å gi seg hen til noe religiøst. Den sannheten og vissheten er en kjerne i livet mitt. Jeg lever med det hver dag, det er knyttet til min livserfaring. Vi er skapt forskjellig, men hos meg har den kjernen alltid vært veldig sterk.
Derfor synes han også det er skremmende når han ser folk som ikke ønsker å forholde seg til den delen av livet. Moro tror vi trenger å ha det religiøse blikket intakt.
Ingen ironi
Men hovedpersonen har en omvendt bekjennelse. Han forteller Gud at han ikke lenger tror han finnes. Paradokset er åpenbart: Hvis han virkelig tror Gud ikke finnes, hvorfor henvender han seg til ham?
– I benektelsen ligger en sår dimensjon. Han erter Gud litt når han sier han ikke tror.
– Vil han provosere til gjensvar?
– Ja, og det er en form for motstand. Han kapitulerer ikke for Gud, men går langt i å utfordre ham.
Hele boken kan leses som en bønn. Bokens «du» er Jesus, hengende på korset over alteret. Hovedpersonens første møte med Jesus var i nattverd-en, et av troens største mysterier. Den katolske kirke lærer at brødet virkelig blir til kjøtt og vinen til blod i nattverden, men han erfarte at det ikke skjedde. Samtidig opplever han en veldig lengsel etter Gud, kanskje nettopp fordi han ikke kunne erfares. Guds fravær blir en bekreftelse på hans eksistens – man kan ikke savne noe som ikke finnes, bare noe man mangler. Gud unndrar seg erfaring på den ene og den andre måten, for plutselig å finnes der man ikke venter det.
– Det er en form for mystikk her. Han vil forene disse erfaringene, trekke verden sammen, skape syntese, finne fram til hvordan ting egentlig henger sammen, se at de spredte erfaringene er forbundet, sier Moro.
Vel vitende om at det alltid vil være uforklarlig og gåtefullt. Like fullt må han være i gåten. Mannen i boken insisterer på at det faktisk er en bakgrunn og en sammenheng, tvert imot den rådende oppfatningen i vår postmoderne tid, hvor alle erfaringer er fragmenterte og løsrevet i en overfladisk og rask kultur.
Og Moro insisterer like sterkt på at ingen ting av dette er ironisk. Forfatteren er ikke akkurat et barn av sin tid.
– Jeg er ikke redd for å bruke store ord. Jeg er dypt alvorlig når jeg prøver å sirkle inn disse store og uløselige spørsmålene, knyttet til en konkret gudserfaring. Jeg må kunne føle det på kroppen.
Skjønnheten i gåten
Og likevel er det vanskelig å si «jeg tror». Ord blir vanskelige å ha med å gjøre, selv for en forfatter. Når jeg spør Moro om han regner seg som kristen, tviler han på svaret, drar på ordene, og etter noen ja og men kommer han fram til en mellomting. Han tror, det er sikkert, men vil ikke bli satt i bås. Han vil heller kalle seg religiøs.
– Ordet «tro» inneholder så mye at jeg kvier meg for å si det...
– Det deler du kanskje med folk flest?
– I så fall vil jeg si klart ja, jeg tror. Det er for mye feighet blant folk til å ta et standpunkt. Dypest sett er jeg et troende menneske som ønsker å kjempe den kampen.
– Hva kjennetegner kristentroen?
– En fullstendig menneskekjærlighet. At uansett hva mennesket begår, så finnes det håp og tilgivelse. I kristendommen, i sin reneste form, står kjærligheten til alle mennesker i sentrum. Den gjelder alle og aksepterer alle, mener Moro.
Han forteller at han ikke opplever seg som en dogmatisk troende som må følge alle læresetninger.
– Likevel fascineres jeg av mysteriene. For eksempel av at Jesus er sann Gud og sant menneske. Det er et mysterium.
– Du er nærmere Gud enn læresetningene?
– Ja. Det er lettere å forholde seg til Gud på et abstrakt plan.
– Du lever i gåten selv?
– Ja, og gåte er kanskje det viktigste ordet her, mer enn tro. Det å se skjønnheten i gåten. Der er jeg. Det vil jeg. •
TEKST OG FOTO: Kjell-Richard von Wachenfeldt
Krigsropet nr. 45/2005
AKTUELL BOK
Gabriel Michael
Vosgraff Moro
Autobahn
Aschehoug, 2005
Hovedpersonen står ved en kjøttdisk da han -minnes en opplevelse fra barndommen. En trail-er med slakteklare griser blir til et eksistensielt være eller ikke være, og med dette minnet som utgangspunkt forsøker han å skape sammenheng i en verden der Gud er tilsynelatende
fraværende, men tilstede som lengsel.
Moro skrev boken 365 dager med Ludwig -Wittgenstein (Solum) i 2003.
Han er utdannet journalist og studerer litteratur-vitenskap ved Universitetet i Oslo.
Gabriel Moros debutroman handler om de store spørsmålene. Liv og død, tro og tvil.
Gabriel Moro går tett på troen i sin debutroman.
