Helenes eventyr
Gjennom musikken får hun alvene til å danse og Kristus til å lyse. I år fikk Helene Bøksle sin andre spellemannsnominasjon.
Artikkel av: Torill Helene Landaasen
Helenes eventyr
– Det er jo fantastisk å bli nominert. Jeg er takknemlig for at sangen og musikken min blir lagt merke til, sier artist og skuespiller Helene Bøksle (28).
Hun var nominert for fjorårets plate Morild, en samling viser og tradisjonsstoff som har fulgt henne gjennom livet.
Før jul stilte hun opp for Frelsesarmeen både i Oslo Konserthus og med grytekonsert på Egertorget, hvor hun var med på å samle inn 42 464 norske kroner til Frelsesarmeens diakonale arbeid.
– Frelsesarmeen stiller jeg opp for fordi de gjør en innsats for de svake.
Henter fram arven
Da Helene ble nominert til Spellemannsprisen første gang, var det for albumet Elverhøy fra 2006. Pressen kalte henne Norges nye rikshulder for hennes mystikk fremført i folketoner og pop. Sammen med musikere fra Vamp og Jaga Jazzist lokket Helenes vokal alvene til live, freidige og dansende ved Elverhøy. Men plata er ikke bare eventyr. Balladene og sagnene fra middelalderen kommer tett, historier og mystikk vi nå ser som overtro, men som en gang lå dypt i folkesjelen. Helene tar oss inn i vår egen kulturarv, som på 1000-tallet brytes mellom norrøn og kristen tro. Det er kamp på liv og død, atskillelse, dramatikk og kjærlighet. Naturmystikken står sterkt og skildres gjennom Arne Garborgs Haugtussa, som Helene selv har vært med på å tonesette.
Minner fra en barndom
– Jeg har fått en gave som jeg ønsker å håndtere på en riktig måte. Å se hva sangen kan gjøre, gjør meg ydmyk, sier Helene Bøksle. Foto: Ranveig Holden BøeElverhøy er tilegnet Helenes mormor Elen Margrete Sand, som tidlig introduserte henne for Haugtussa, og er basert på minner fra oppveksten på Frydnes innerst i Harkmarksfjorden i Mandal. Det var der Helene fikk sin tilknytning til naturen. Hun vokste ikke opp med mange barn i nabolaget, foruten sine to brødre. Ensomheten der ga tid til fantasi, og i dag inspireres Helene nettopp av kultur og natur, av sin egen oppvekst og røtter.
− Elverhøy er en oppsummering av min barndom og ungdom. Den markerte et nytt kapittel og en retning, et rom å utforske videre. Jeg føler meg veldig ett med den verden jeg ble presentert for gjennom musikk og litteratur. Jeg fikk med meg et alvor. Det finnes mye vi ikke kan se, men bare ane, som i naturen. Den mystikken påvirker musikken min i dag, sier hun.
– Hva sitter du sterkest igjen med etter oppveksten?
– Takknemlighet. Det er ikke gitt å leve av musikken, slik jeg har gjort de ti siste årene. Jeg har fått en gave som jeg ønsker å håndtere på en riktig måte. Å se hva sangen kan gjøre, gjør meg ydmyk.
¬ Ser du det som et ansvar?
– Jeg plikter i alle fall å ta det seriøst, enten jeg synger på Spellemannsprisen, eller for fem mennesker. Man vet aldri hvem som sitter i salen. Jeg ønsker å berøre folks hjerter, åpne en kanal eller starte en følelse eller tanke. Det er flere som har kommet til meg og fortalt sine historier etterpå. Det betyr mye. Det å komme på forsiden av en avis eller være kjendis, er utrolig forgjengelig sett i forhold til det å berøre noen.
Arven fra forfedrene
– Det er gjennom sangen jeg har funnet veien til kirken, til et stort og mektig rom som gir meg ro, forteller hun.
I oldemorens noteskap fant hun en eldgammel bønn om fred. «Hymne» er avslutningssporet på Helenes juleplate.
«Fader vor, kom os i møde.
Hjelp os du som gav din søn, der led
for os og døde.
I vort hjem mørket os knuger.
Lad os skimte stjernen over Bethlehem.
Herre, hør! Hold dine hænder
over dem; - som kjemper, som lider og
dør.
Giv os fred! Hør vor bøn!
Lad det være alle vore tårers lønn.»
– Det er viktig å kjenne hvor en kommer fra og hva en bærer med seg. Alt jeg synger betyr noe for meg. Det gir meg styrke å vite at det finnes noe større, en stor kjærlighet som jeg tror er viktig å ta inn i livet og dele. Vi har mye å lære av den roen og respekten våre forfedre hadde for tingene rundt seg.
Dette er en forkortet utgave av artikkelen som stod i Krigsropet nr 9, 2010.
Les hele artikkelen på www.krigsropet.no
